Feminist

"It is not acceptable that women or people in general are a product to be sold"

Kolbrùn Halldòrdottir sa dette, i forbindelse med en lovendring på Island som forbyr at man kan tjene penger på nakenhet. Lovendringen førte til at alle strippeklubber på Island måtte stenge.

Og hun har helt rett, for visst er det feil av menneskekroppen er til salgs, og jeg gremmes av å tenke på at kroppen jeg bor i kan prises, bys på og selges uten at jeg som bor i den blir tatt med i prisberegningen. All kudos til Island, som står frem som et land som tar feminisme og menneskeverd på alvor. De gjør i alle fall et reelt forsøk. 



I utgangspunktet setter jeg pris på et land som tørr å kjøre radikal feministisk politikk. Jeg elsker at det finnes politiske standpunkter som går hardt ut mot objektifiseringen av kvinner, og jeg kunne ønske flere stilte seg bak at stripping blir satt i samme kategori som prostitusjon. Bransjer som konsekvent utnytter at kvinner er desperate, og gir dem det usle alternativ å stå på utstilling for menns blikk og kuker for å tjene penger fortjener angrep fra alle hold.

Når det er sagt er jeg likevel ikke sikker på at forbud er veien å gå.

Stripping og prostitusjon er i mine øyne to sider av samme sak; Begge deler er en del av en industri som gjør profitt av å devaluere kvinner og gjøre oss til objekter heller enn individer. At vi forbyr det ene og tillater det andre, fremstår derfor for meg som tåpelig i seg selv. Men selv om jeg ser på disse fenomenene som to grener av samme bransje, betyr ikke det at jeg ønsker at vi skal forby stripping i Norge.

Jeg vil heller at vi skal fjerne sexkjøpsloven.

For er ikke den umiddelbare effekten av forbud at mange av de kvinnene loven ønsker å "beskytte" blir stående uten mulighet til inntekt i det hele tatt? Blir ikke en utsatt gruppe bare tildelt enda dårligere kort enn før?

Jeg tror ikke på at forbud kan fjerne problemet. Det jeg ser når jeg går gjennom gatene om nettene er ikke lenger prostituerte, det er prostituerte som må oppfordre menn til lovbrudd for å tjene penger. Jeg mener at å forby prostitusjon har satt disse kvinnene i større fare for overgrep, gjort dem enda dårligere stilt økonomisk, og har ført til en sterkere stigmatisering av yrket. Og jeg mener at det samme ville skjedd med strippere, hvis vi hadde forbydd strippeklubber. 

Men viktigst av alt;

Jeg tror ikke det å forby strippeklubber eller prostitusjon gjør underverker for å minimere objektifiseringen og den underlegne posisjonen kvinner lever i. Det går ikke an å forby noe, og så forsvinner det.

Objektifiseringen av kvinnekroppen skjer ikke bare i sexindustrien. Overalt omkring oss selges visuell sex; i reklamer, filmer og i media generelt. De strukturene som undertrykker kvinner og gjør kroppene våre til salgsvarer er tydelige i hele samfunnet, selv om det er mindre eksplisitt. Og vi kan derfor ikke bare ta tak i prostitusjon, fordi prostitusjon kun er en effekt av strukturene som former tankene vi har om kropp og sex. Det vi må ta tak i, er holdningene folk har til dette!

Kriminalisering og usynliggjøring skaper ikke dialog, og uten dialog vil det være umulig å forandre holdningene som skaper et marked for kjøp av sex i utgangspunktet, tenker jeg.

Og mens vi jobber for en slik holdningsendrig, mener jeg synlighet, bedre kontroll og større rettslig beskyttelse av de som jobber i sexindustrien er den rette veien å gå. Ikke kriminalisering, men en sexindustri som er mer sikker, rettferdig og likestilt, og myndigheter som slår hardt ned på overgrep og utnyttelse. 

Hvis vi kan skape en kollektiv holdningsendring i forhold til de tankene vi har omkring (kvinne)kroppen, kan vi få bukt med det egentlige problemet; at vi lever i et samfunn der kropp og sex betraktes som en handelsvare. Og dette kan vi gjøre, uten at de som i dag jobber i disse bransjene må lide under et forbud som gjør situasjonen de er i enda mer uutholdelig.

Jeg vet ikke jeg. Kanskje det er for idealistisk av meg å tenke at vi en gang kan komme til kollektiv enighet om at kjøp av kropp ikke er greit. Men på den annen side; hvis en tenker at denne industrien er et problem vi aldri kan bli kvitt, hva hjelper det da å forby kjøp av sex? Er ikke det bare å skyve et problem vi aldri kan bli kvitt inn i skyggen, og glemme ofrene fordi vi ikke lenger ser dem?  

For meg handler ikke kvinnedagen om å gratulere hverandre fordi vi har kommet så langt. For meg er det en dag til ettertanke. Det er ikke alle som mener det samme som meg om alt, men i dag vil jeg at vi skal samles om noe det er vanskelig å si seg uenig i: Alt for mange kvinner verden over lider, ene og alene på grunn av sitt kjønn.

(Er du interessert i Global Feminisme og ønsker å gjøre en forskjell anbefaler jeg ALLE å lese Half The Sky)

Hanna var bare tretten år gammel. Hun lå og sov da de kom og hentet henne. Hun husker ikke nøyaktig hvor mange de var, fire eller fem eldre gutter som brøt ned døren hennes og kom inn fra mørket for å dra henne med seg. Hun husker at hun ropte, moren hennes ropte, søstrene hennes ropte -  men det var ingen som kunne høre dem.

Hanna kjente ikke Andreas. Hun hadde aldri snakket med ham. Men Andreas hadde lagt merke til henne, og han ville ha henne. I to dager holdt han og kammeratene hans henne innesperret mens de slo og voldtok henne etter tur. Familien hennes gikk fortvilet til politiet for å få hjelp, og da politiet til slutt ankom ble kidnapperne distrahert lenge nok til at Hanna klarte å rømme.

(Illustrasjonsbilde)

Andreas kidnappet og voldtok Hanna fordi han ville gifte seg med henne. Så grotesk som det enn høres ut for oss her hjemme i Norge, er dette dessverre den triste virkeligheten mange jenter lever i. En virkelighet vi sjelden hører om, men som fortsatt er en realitet - en av tusen skjulte "tradisjoner" som setter unge jenter i livsfare.

Hanna vokste opp i en liten landsby i Etiopia, i et område der tradisjonen tilsier at en gutt må betale jentas far en viss pris hvis han vil gifte seg. Dessverre er det også en annen skikk som er svært utbredt her; hvis gutten ikke har råd til å betale, eller hvis han er usikker på om familien vil godta ham som svigersønn, kidnapper han og kameratene hans jenta - og voldtar henne.   

Logikken er enkel; er hun voldtatt er det ingen andre som vil ha henne. Familien blir derfor tvunget til å godta at hun gifter seg med sin overgrepsmann. Hun er ikke lenger jomfru, hun har ikke lenger verdi.

Og risikoen gutten løper er minimal. Det er sjelden foreldrene anmelder saken - For en slik anmeldelse ville jo vært en anerkjennelse av at datteren har mistet sin ære; sin jomfrudom. Gutten slipper straff, og får i tillegg prisen han har ønsket seg hele tiden; Jenta han ville ha, blir hans brud.

Foreldrene til Hanna er et unntak. De sto fast ved at hun ikke skulle gifte seg med sin overgriper, de bestemte seg for å anmelde saken. Hanna ventet i to dager på bussen for å komme seg til en helsestasjon der hun kunne undersøkes. I journalen hennes ble det skrevet "She is no longer a virgin... Many bruises and scratches".

Da hun kom tilbake fra helsestasjonen forsøkte landsbyrådet å overtale henne til å gifte seg med Andreas likevel. De ville unngå konflikt mellom familiene, og ville at faren til Hanna skulle godta at Andreas betalte en passende pris for å gifte seg med henne. Faren nektet fortsatt å godta en slik transaksjon.

Da Andreas fikk høre at faren ikke hadde godtatt tilbudet, besluttet han seg for å gjøre noe med saken. Så han og kammeratene hans kidnappet Hanna igjen.

De tok henne med seg langt vekk fra landsbyen, der de gjentok massevoldtekten og banket henne opp på nytt. De tok henne til og med til politistasjonen, og prøvde å tvinge henne til å si at hun ville gifte seg med Andreas. Den tretten år gamle, forslåtte jenta sto på sitt; hun fortalte politiet at hun hadde blitt kidnappet og tryglet om å bli hjulpet hjem.

Politimannen ville ikke høre på henne. Han sa at hun måtte slutte å skape seg, og heller godta tilbudet om å gifte seg med Andreas. Han forklarte henne at selv om han hjalp henne, ville Andreas bare kidnappe henne igjen, og at det derfor ikke var noe poeng i å stritte imot.

Andreas tok henne med seg hjem, og holdt henne innesperret der. Alle visste hvor hun var, men ingen kom for å hjelpe henne. Der ble den unge jenta holdt mot sin vilje i dagevis, før hun igjen klarte å rømme. Hun løp hjem til familien sin, men heller ikke nå var hun trygg. Folket i landsbyen var rasende på henne, de sa at hun hadde brutt med tradisjonen, og at det eneste riktige å gjøre var å gifte seg med voldtektsmannen.

Hannas familie besluttet at det ikke var trygt å ha henne hjemme lenger. De tok henne derfor med seg til politistasjonen, der hun fikk en celle hun kunne oppholde seg i frem til de fant en løsning på situasjonen.

Tretten år gamle Hanna ble satt i en celle, mens hennes overgriper gikk fri.

Hun klarte til slutt å flykte til hovedstaden, der hun nå bor sammen med faren sin. Andreas ble dømt i retten til ti års fengsel for det han hadde gjort mot Hanna, men av uklare grunner ble han frisatt etter bare en måned.   

...

Jeg lar denne historien henge litt i luften. Det er ikke så mye mer å si. Jeg håper bare det er flere enn meg som bruker denne kvinnedagen til å tenke litt. For sånn er faktisk verden fortsatt, sånn er realiteten! Å være født som jente er fortsatt en grusom skjebne for så alt for mange. 

Kvinner i Norge er ikke frigjort, ikke før alle er med. Det var tanken som førte til innlegget om hvordan husarbeid fortsatt defineres som "kvinnearbeid". Og jeg ser av den massive responsen at jeg har truffet en torn. Aldri før har så mange engasjert seg og sagt sin mening om det jeg har skrevet som denne gangen. Og aldri før har så mange sagt seg hundre prosent uenig med meg heller. 

Derfor bestemte jeg meg for å grave litt dypere i kommentarfeltet, for å finne ut hva folk faktisk mener.

For ja, jeg er oppgitt over at så få forstår hva jeg vil frem til. Og jeg mener faktisk at kvinner fortsatt forventes å ta seg av mer av arbeidet i hjemmet enn menn. Men jeg syns også det er interessant å se nærmere på hvordan folk begrunner motsanden de har til det jeg sier. 

Derfor har jeg utført en liten analyse, for å bedre forstå hva alle de som kommenterer faktisk mener. Jeg telte opp hvor mange kommentarer som kom fra kvinner, hvor mange som kom fra menn, og hvor mange som var anonyme. Deretter så jeg på hvor mange som stilte seg enig med meg, og hvor mange som var uenig.

Det tok litt tid, men det var verdt det! Under følger funnene jeg gjorde. 

Det argumentet som oftest har kommet igjen, er argumentet om at vi har oppnådd likestilling i Norge. Men det ble fort tydelig at de som fremmer dette argumentet har to veldig forskjellige måter å se på dette på, og jeg ønsket å se nærmere på hvem som benyttet seg av hvilken innfallsvinkel:  

Argument 1: Kvinner og menn er forskjellige, og gjør derfor forskjellige ting. Vi kan aldri bli helt like, men vi skal likevel ha lik verdi. Det har vi oppnådd i Norge i dag! Det er ofte sånn at kvinner ønsker å ha det ryddigere rundt seg og derfor gjør de mer av husarbeidet; fordi de vil det. Det skal også sies at menn og kvinner gjør like mye, hvis en tar høyde for alle de andre tingene som skal gjørs i hjemmet; klippe gress, skifte dekk, male hus og hugge ved for eksempel. Menn og kvinner er fysisk forskjellige, det er derfor noen oppgaver som passer menn bedre, og andre oppgaver som passer kvinner bedre. Dette handler om arbeidsfordeling, ikke manglende likestilling.

Det er så langt trettitre kommentarer som støtter seg til dette argumentet. Av disse er åtte skrevet av kvinner, tjueen skrevet av menn og fire anonyme. Dette tilsvarer 24% kvinner og 63% menn. 

Argument 2: Jeg kjenner meg ikke igjen i å ikke være frigjort. I mitt hjem er det ingen forskjell på mann og kvinne. Vi gjør like mye husarbeid, han gjør til og med ofte mer enn meg. Vi har oppnådd likestilling, kvinner og menn kan velge å bli hva de vil, gjøre hva de vil og bry seg om hva de vil. Hvis du ikke føler at mannen din gjør nok hjemme, er det ditt ansvar å kreve at han gjør det. Hvis du ikke er fornøyd, kan du bare gå fra mannen din. Vi lever i et fritt land, der både kvinner og menn er fri til å gjøre akkurat det de vil. Vi har oppnådd likestilling i Norge, og nettopp derfor må det være greit å velge akkurat som man vil. Hjemme hos oss velger vi å gjøre like mye husarbeid.

Det er så langt tolv kommentarer som støtter seg til dette argumentet. Av disse er åtte kvinner, tre menn og en anonym. Dette tilsvarer 66% kvinner og 25% menn.

Jeg syns disse tallene er ganske talende. Menn er oftere fornøyd med en forklaring som støtter seg til at menn og kvinner ønsker å utføre forskjellige oppgaver - fordi det gagner dem. Kvinner der i mot, er mindre troende til å støtte seg til dette argumentet, fordi de ikke kjenner seg igjen i en beskrivelse av kvinner som "mer interessert i å vaske enn menn". De argumenterer heller for at vi har oppnådd likestillig, på bakgrunn av at de og deres partnere vasker like mye. Dette er igjen et argument menn ikke fremmer; menn er mindre troende til å si at de gjør like mye hjemme som deres partnere gjør.

I tillegg til disse er det mange kommentarer som ikke faller inn under kategoriene "argument 1" og "argument 2". Jeg har plassert disse egne bokser; "Enig i at kvinner fortsatt undertrykkes i Norge", "Krenkende kommentar", "Irrelevant" og "Feminismen har gått ut på dato". 

Det er nitten kommentarer som stiller seg bak det jeg har skrevet og uttrykker å være enig med meg. Av disse er tretten skrevet av kvinner, to av menn og fire anonyme. Dette er lite overraskende, men fortsatt viktig å poengtere. Det er langt flere kvinner enn menn som kjenner seg igjen i min beskrivelse av et samfunn som fortsatt undertrykker kvinner.

Hele 68% av disse kommentarene kommer fra kvinner, mens bare 10% er skrevet av menn.  

Videre er det atten kommentarer som uttrykker at likestillingen har gått for langt eller at feminismen ikke lenger er nødvendig. Disse kommentarene kommer ofte i sammenheng med en oppramsning av hvor godt kvinner har det i Norge i dag, og med en oppfordring til meg om at jeg bør finne meg noe viktigere å engasjere meg i. Det er tre kvinner som har skrevet slike kommentarer, fire anonyme og elleve menn. Her er det snakk om 61% menn og 16% kvinner. Igjen et ganske talende funn; for hvem er det egentlig som føler forskjellsbehandlingen på kroppen?

Når 61% av de som forteller meg at feminismen ikke lenger er nødvendig er menn, tenker jeg at den kanskje er det likevel. 

Til slutt slo jeg sammen kategoriene for å gjøre et anslag over hvem som ville svart "Ja" og "Nei" til påstanden "kvinner ønsker å gjøre mer husarbeid enn menn".

De som støtter seg til argument 1 har fått betegnelsen "kvinner ønsker å gjøre mer husarbeid enn menn", mens de som støtter seg til argument 2, samt de som stiller seg enig med mitt standpunkt, har fått betegnelsen "kvinner ønsker ikke å gjøre mer husarbeid enn menn". Jeg har holdt de anonyme utenfor i denne sammenslåingen, fordi jeg ønsket å se om det var noen kjønnssammenheng mellom hvem som tok hvilket standpunkt.

Jeg lar resultatene tale for seg selv.

Av de som hentydet at kvinner ønsker å gjøre mer husarbeid enn menn, var 25% kvinner og 75% menn. Mens av de som hentydet at kvinner ikke ønsker å gjøre mer husarbeid enn menn, var 80,1% kvinner, og 19,9% menn.

Det var det.

Jeg vet ikke med dere, men for meg gjør disse tallene det ganske tydelig at vi trenger en holdningsendring på hjemmebane likevel... 

Gjennom tenårene skrev jeg mengder av motivasjonslister til meg selv. Jeg skrev side opp og side ned om hvordan jeg kunne klare alt hvis jeg bare gikk hardt nok inn for det, om hvordan det viktigste var å ikke gi opp; om hvordan jeg bare måtte tro på meg selv.

Jeg har alltid vært sta, og bestemt på å nå de målene jeg har satt for meg selv. Derfor brukte jeg disse listene aktivt, både for å motivere meg selv, og til å kunne holde styr på målene som var nådd og arbeidet som fortsatt gjensto.

Alle disse listene er fortsatt bevart i mine uttallige dagbøker. Og når jeg leser gjennom dem nå i ettertid overrasker det meg selv over hvor iherdig jeg kastet meg ut i prosjektene mine og hvor nøye jeg dokumenterte både medgang og motgang...

Og jeg tenker litt på hvor flott det hadde vært, hvis jeg faktisk hadde lagt all denne energien i prosjekter ville gjort meg bedre, sterkere og mer selvsikker.

Men det gjorde jeg ikke, jeg bare trodde jeg gjorde det.

Jeg skrev nemlig side opp og side ned om hvordan jeg kunne klare å gå ned i vekt, hvis jeg bare gikk hardt nok inn for det. Om hvordan det viktigste var å ikke gi opp, selv om jeg var sulten. Om hvordan jeg måtte huske målet; målet om å bli tynn og lykkelig.

Jeg laget oppskrifter på hvordan jeg kunne endre meg selv, og gikk løs på oppgaven med mot og vilje. Oppskrifter som denne:

Frokost: Et eple og yoghurt

Ingen lunsj

Middag: Spis så lite som mulig, ingen saus!!

Kveldmat: Bare frukt/grønnsaker

Husk å ikke spise etter at det har blitt mørkt!

Vekt: 62 kilo Mål: 55 kilo

Jeg trodde virkelig jeg hadde oppskriften på hvordan jeg kunne bli lykkelig, og jeg jobbet hardt for å nå målet. Og jeg lurer på når denne ideen om at vekt og kilo henger ble så virkelig for meg?

Når er det vi jenter mister barnetroen på at vi er bra nok som vi er?

Det er ironisk hvordan det argumenteres for at kvinner i vestlige land er frigjort, på bakgrunn av vår deltagelse på arbeidsmarkedet. "Hurra! Vi har oppnådd likestilling fordi vi er mindre fanget i hjemmet nå enn før!" Nei, det har vi ikke. Bak denne antagelsen mener jeg at det ligger en grunnleggende misforståelse av ordet "frigjort".

For ja, jeg personlig er frigjort fra det som tidligere var ansett som mine huslige plikter; men vi som samfunn er fortsatt ikke frigjort fra de patriarkalske strukturene som skaper kvinne - og mannsroller. Det er faktisk mulig å føle seg frigjort som kvinne, uten at noe som helst har forandret seg når det kommer til rollefordelingen mellom menn og kvinner. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener med dette:

Den tradisjonelle arbeidsfordelingen, der kvinner tar seg av husarbeidet og mannen tjener penger, har ikke nødvendigvis endret seg selv om norske kvinner ikke lenger vasker, lager mat og tar seg av barn i like stor grad som før. Ideen om at dette er "kvinnearbeid" står fortsatt sterkt, også i liberale Norge. Ikke bare er dette tydelig fordi kvinner fortsatt gjør størsteparten av husarbeidet i sitt eget hjem, selv om hun er i full jobb på lik linje med mannen. Det er også tydelig fordi husholdninger som har råd til det ofte ansetter andre kvinner til å gjøre det husarbeidet.

Se for eksempel på Trude Mostue, som i høst gikk ut og sa at likestillingen har gått for langt i Norge. Hun argumenterer opp og ned i mente for at kvinner skal ta seg mer av hjemmet, og at det er sundt og riktig at arbeidsfordelingen mellom menn og kvinner er basert på tradisjonelle kjønnsroller... Men har hun ikke selv en aupair? Har ikke hun også delegert fra seg de huslige pliktene hun ikke selv vil ha, nettopp til en annen kvinne?

Man kan spørre seg hvorvidt Mostue hadde følt seg like frigjort i den tradisjonelle kvinnerollen hvis hun ikke hadde hatt den økonomiske kapitalen hun har. Det er lett å si at man syns likestillingen har gått for langt når man ikke selv trenger å jobbe doble dager;  Arbeid + Arbeid i hjemmet.

Det hun i realiteten sier, er at hun ønsker å bevare de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, i det at hun ikke vil kreve at mannen skal ta sin del av jobben - men hun har ingen ting i mot å ansette en annen kvinne til å ta på seg de delene av "kvinnearbeidet" hun selv ikke ønsker å utføre. Således motsier hun egentlig seg selv; Jeg tenker at hvis hun ikke hadde hatt økonomiske midler til å ansette en annen kvinne, hadde hun mest sannsynlig ønsket en likere arbeidsfordeling i hjemmet mellom henne og hennes mann. 

For meg blir konklusjonen enkel; I Norge er vi ikke frigjort, hvis vi definerer kvinner som ALLE kvinner i Norge. Å føle at kvinner er likestilt med menn (eller som Mostue; at vi er for likestilt) er noe helt annet enn å faktisk ha dekonstruert ideen om at kjønnsorganet vårt bestemmer hvilken plass vi skal ha i samfunnet.   

Kvinner er jo overhodet ikke frigjort fra hjemmets plikter så lenge det eneste vi har oppnådd er å plassere oss selv høyere enn andre kvinner! Vi letter vår egen arbeidsbyrde uten å kreve at mannen i like stor grad som oss deltar på hjemmebane.

Igjen kommer jeg altså inn på dette med likhet. Som feminist kan jeg ikke bestemme meg for at en kamp er ferdig kjempet bare fordi jeg ikke lenger er offeret. Det blir feil å si at kvinner er frigjort og at vi har oppnådd likestilling, så lenge det eneste som har skjedd er at andre kvinner har tatt plass på bunnen av rangstigen i stedet for meg.

For meg oppleves det faktisk som om kampen på hjemmebane ikke er tatt i det hele tatt; vi finner oss enkelt og greit i at mannen ikke gjør sin del av husarbeidet, fordi vi ikke selv trenger å gjøre like mye som før. Vi fjerner vårt eget problem, enten ved å senke standarden for hvor rent vi forventer at det skal være rundt oss, eller ved å ansette andre til å jobbe i hjemmene våre. Samtidig underbygger vi den patriarkalske familiestrukturen, der hjemmets plikter tilfaller kvinnen.

Konklusjon: Vi er ikke frigjort, selv om noen av oss føler at vi er det.

En av hovedgrunnene til at jeg definerer meg selv som feminist, er at jeg stiller meg grunnleggende imot kategorisering av mennesker. Og ikke bare på bakgrunn av kjønn, men på bakgrunn av alle karakteristikker som ikke forteller noe som helst om hvem vi er som individer. Kategorisering som tar utgangspunkt i en stereotypi; en skapt idé om hva vi er. Som menneske syns jeg det er krenkende å først å fremst defineres som kvinne. Kvinner har systematisk blitt betegnet som "det som ikke er mann", og en slik definisjon gjør det umulig for oss å utfolde oss som individer.

Fordi dette er så viktig for meg prøver jeg så godt jeg kan å leve etter en tanke om å "Gjøre mot andre som jeg vil at andre skal gjøre mot meg". Jeg ønsker ingen dobbel standard, jeg ønsker ikke å definere andre etter kategorier de selv ikke har vært med på å forme. Det trodde jeg var felles for alle feminister.

Men sånn er det tydeligvis ikke.

Noen feminister opererer fortsatt med ideen om at alle ikke er like viktige; at det er forskjell på oss, og at vi har rett til å definere oss selv som "noe annet" enn de kvinnene som er annerledes enn oss selv. At feminister kan tenke på denne måten gjør meg så utrolig trist. For meg forsvinner hele poenget hvis også vi som vet bedre, bestemmer oss for å skille mellom "oss" og "de andre".

I dette tilfellet snakker jeg om prostituerte kvinner. For hvis vi definerer prostituerte som noe annet enn "ærbare kvinner", er vi ikke da skyld i akkurat den samme kategoriseringen som alltid har holdt kvinner underlagt menn?

Her handler det om 8. Marskomiteen i Oslo. Dagen som skal brukes til å fokusere på at forskjeller fortsatt eksisterer, som skal belyse at kvinner fortsatt undertrykkes og utsettes for vold ene og alene på grunn av sitt kjønn, ødelegges av at noen kvinner plutselig holdes utenfor av nettopp de som skal kjempe for at alle skal få være med! Jeg vil gjerne takke Magnhild (Antibloggeren), som har satt søkelys på nettopp dette. Hun har skrevet et viktig blogginnlegg om hvordan 8.marskomiteen gjennom sine holdninger viser at de slett ikke ønsker å hevde alle kvinners rettigheter. De holder nemlig de prostituerte holdes helt og holdent utenfor;

En av parolene dette året er "Bekjemp prostitusjon - bedre hjelpetiltak - legg ned Pro senteret!"

Magnhild stiller seg undrende til hvordan noen som helst kan ønske å nedlegge et senter som hjelper prostituerte kvinner og menn med alt fra prevensjon til psykisk/fysisk helse til rus til juridisk bistand. Jeg stiller meg like undrende. Hvem er 8.marskomiteen til å frata de prostituerte et møtested, et sted der de kan få hjelp når alle andre vender dem ryggen?

Hvis parolen vi skal gå i tog under i år handler om å gjøre situasjonen til vanskeligstilte kvinner enda verre, har vi jo mistet totalt fokuset på det 8.mars er til for! Fortjener ikke prostituerte kvinner rettigheter? Fortjener de ikke å behandles med verdighet? Er ikke prostituerte kvinner også kvinner? Magnhild skriver treffende:

"Hovedparolen i år er "Bekjemp menns vold mot kvinner". Jeg lover deg, det er få som gjør så mye for å beskytte prostituerte kvinner mot vold som Pro Sentret. Men det var kanskje ikke de kvinnene dere mente? For de har kanskje ikke samme menneskerettigheter som andre så lenge dere bare vil bekjempe dem?"

For ja, jeg kunne selvfølgelig ønske at prostitusjon ikke fant sted. Jeg kunne også ønske at ingen var rusavhengige, at ingen ble hjemløse, at ingen ble utnyttet eller utsatt for seksuell vold. Men å fjerne hjelpetiltak for de som er utsatt kan vel alle forstå at er å begynne i feil ende? Er målet å tvinge prostituerte til å slutte å prostituere seg ved å gjøre livssituasjonen deres så jævlig som overhode mulig? Jeg kan ikke forstå hva en slik fremgangsmåte skal bidra til, annet enn å gjøre situasjonen til en allerede stigmatisert og undertrykt gruppe enda vanskeligere.

Og jeg trodde faktisk vi var enige om at det handler om holdninger! At det handler om å få flere og flere til å forstå at det er grunnleggende galt å kjøpe andres kropper. Om å gi alle inn med teskje forståelsen av at sex ikke er en menneskerett, at intimitet ikke er noe som kan kjøpes for penger!

Mest av alt trodde jeg vi var enige om at vi som kvinner ikke skal gjøre oss skyldige i å undertrykke oss selv ved å rangere kvinner etter "verdighet". Den holdningen 8.marskomiteen fremviser ved å stille seg bak denne parolen viser meg tydelig at jeg tok feil. Vi har så ufattelig langt igjen å gå.

For hvor langt er vi ikke fra målet når vi fortsetter å definere "oss" og "dem", oss kvinner i mellom? 

Først gikk det dager, så gikk det uker og måneder, og plutselig føltes det fullstendig uoverkommelig å sette i gang igjen. For hvordan skulle jeg unnskylde mitt fravær? Og hvilken tekst skulle være mitt "come back"? Hvordan skulle jeg forklare hvorfor jeg har unnlatt å skrive om alle de viktige tingene som har skjedd siden sist? Om all urettferdighet, uvitenhet og dumskap som jeg har observert, tenkt på og irritert meg over, uten å dele det med dere. 

Det opprinnelige følelsen av å ikke orke å blogge, ble erstattet av følelsen av å måtte prestere og gjøre en fantastisk entré, hvis jeg først skulle komme tilbake. Jeg kom inn i en negativ tankerekke. For var det egentlig noen som trengte bloggen min? Hadde jeg i det hele tatt vært savnet? Og verst av alt; Hvordan kunne jeg forsvare å ha vært borte så lenge, for så å plutselig sette i gang igjen. Jeg lot meg gro fast i følelsen av å ha feilet. Jeg hadde vært borte for lenge, det var umulig å komme tilbake.

Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle si unnskyld. Og derfor ble det med tanken om å gjenoppta bloggen. Jo lenger tid det gikk, jo vanskeligere ble det for meg å begynne igjen. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg like godt kan hoppe i det. Det kommer ingen unnskyldninger, det kommer ingen forklaring på hvorfor jeg bare stoppet å skrive. Jeg kommer rett og slett bare til å stupe i det igjen.

Så med dette ønsker jeg meg selv velkommen tilbake, og lar det være med det. ;)

Vi hadde faktisk ingen gutter i klassen fra før, så han ble, naturlig nok, den ene, på alle måter. Sikkert ikke bare for meg, sikkert også for alle de fem andre jentene i sjette klasse. Men den kjærligheten jeg følte for han, føltes absolutt. Jeg kunne ikke se for meg noen andre føle like sterkt som jeg følte, jeg kunne ikke se for meg han føle noe annet enn det samme tilbake.

Jeg var tolv da min store kjærlighet begynte i klassen. Og jeg elsket han fra første dag. Han var den eneste for meg, det var det eneste jeg visste.

Selv etter at min beste venninne dro meg inn på skolens bibliotek for å fortelle meg den store nyheten, den fantastiske hemmeligheten hun bare ville dele med meg; at hun var blitt sammen med min store kjærlighet! Selv etter det, fortsatte jeg å elske ham. 

Jeg skrev i en av mine mange dagbøker:

"Aldri har jeg følt meg så dum, aldri har jeg hatt det så vondt. Jeg føler at jeg skal gå i stykker og jeg kan ikke gå tilbake til skolen, for det eneste jeg gjør er å gråte"

Men jeg latet selvfølgelig som ingenting. Jeg latet til og med som om jeg var interessert i hans beste venn, slik at vi kunne fortsette å være venner. Meg og hans beste venn. Han og min beste venninne. Jeg ville bare at vi skulle være sammen, jeg tok fint til takke med å være påheng, så lenge jeg fikk være der han var.

Og da vi skulle begynne i åttende klasse kom endelig dagen da de gjorde det slutt. Endelig skulle det bli min tur! Det var det eneste jeg kunne tenke på.

Jeg var tretten nå, og ikke et gram mindre oppslukt, forelskelsen hadde ikke annet enn vokst, døden nær av kjærlighet til denne ene gutten. Jeg trodde så sterkt, at nå var det min tur! Dagdrømte om at det var på grunn av meg, at det var slutt. Han hadde forstått at det egentlig var meg han ville ha.

...

Så da han begynte å ta meg på låret i engelsktimene, de timene vi satt ved siden av hverandre, ble jeg fra meg av lykke. Og da han strøk meg på puppene i et mørkt rom mens vi så film, trodde jeg at jeg skulle eksplodere av kjærlighet. Da vi tok på hverandre i smug, da vi var sammen bare oss to. Da hadde vi jo noe sammen! Et hemmelig forhold, noe ingen andre visste om. Jeg var så lykkelig!

Alltid i skjul, alltid bare oss. Et stryk her, en liten beføling der.

Vi var venner, vi var alltid sammen. Vi snakket om alt med hverandre. Jeg ville dele alt med han! Og han ville dele alt med meg.

Så han delte med meg, i fortrolighet, hvor forelsket han var i en annen jente. Hvor forelsket han var i den absolutt kuleste jenta, på en av de andre skolene i byen.

Igjen knuste jeg. Og det verste var at jeg forsto det så godt. Jeg visste jo at hun var det kuleste mennesket i hele verden, jeg visste jo at kunne jeg byttet mitt liv mot hennes, min kropp mot hennes, ville jeg gjort det på et blunk. Selvfølgelig måtte han elske henne, hvem gjorde ikke det? Jeg gjorde jo det. Hun var fantastisk, hun var den jeg ville være.

Selvfølgelig trodde jeg at jeg skulle gå i stykker, selvfølgelig skrev jeg igjen i dagboken min og la ut om hvor urettferdig kjærligheten var, om hvor ulykkelig og forelsket jeg var i han som ikke ville ha meg. Men det var verre nå. Denne gangen var jeg også forvirret, og sint på meg selv. Hvorfor kunne jeg ikke bare være som henne? Og hvorfor kunne han ikke bare ville ha MEG? Jeg var jo den eneste som ga ham alt han ville ha, det var jeg som lot han ta på meg, det var jeg som aldri sa nei. Jeg var den eneste som ville gitt han alt, hadde han bare bedt om det.

 ...

Da åttende klasse var slutt, skulle han selvfølgelig flytte igjen. Og vi skulle dra inn til byen, for å drikke oss fulle, for å si farvel, for å avslutte så mange vennskap på en gang. For sånn er det når du vokser opp i et annet land; hver sommer er et grusomt farvel med de fleste, hver høst er et møte med alle de nye, som også skal reise igjen, etter et år eller to.

Så vi skulle avslutte som vi aldri hadde avsluttet før. Meg, han, noen andre fra skolen, og de kule. Han hadde spurt meg spesielt om jeg kunne spørre den kuleste jenta i verden om hun ville være med. Selvfølgelig kunne jeg det, jeg ville jo gjort alt for ham.

Så vi dro av gårde, vi skulle feste, og han og meg skulle hente den kuleste jenta av dem alle, hjemme hos henne. Vi skulle banke tre ganger på porten til muren rundt huset hennes, og avtalen var at hun skulle snike seg ut, og møte oss der.  

Vi ventet og ventet, hun brukte uendelig lang tid. Og mens vi sto der i mørket og ventet på henne, kysset han meg. Det var uvirkelig. Han jeg elsket sto faktisk der, utenfor porten hennes, og klinte med MEG! Noe så stort hadde aldri skjedd før, vi hadde aldri gjort noe lignende. Alltid bare klådd, følt oss frem, tatt på hverandre i skjul. Aldri hadde vi kysset, aldri hadde jeg følt meg så lykkelig! Endelig så han det jeg så! Endelig var all ulykken verdt det! Endelig var det oss! Lykke! Eksplosjon! Gjengjeldt forelskelse!

Jeg trodde endelig han hadde forstått hva han kunne få, hvis han valgte meg. Jeg trodde endelig det skulle bli oss. At han også hadde følt noe, alle de gangene i mørket. Og det føltes så godt, det føltes fantastisk!

Men så kom hun.

Og så mistet jeg han til henne. Selvfølgelig gjorde jeg det. Han glemte at jeg eksisterte, han klinte med henne resten av kvelden. Kanskje for første gang, kanskje med den samme eksplosive følelsen som jeg hadde følt da han kysset meg. Kanskje de var like forelsket i hverandre, som jeg var forelsket alene. Hva visste jeg, annet enn at livet mitt var over.

... 

Det var grusomt å være tenåring og forelsket. Og det er ganske grusomt å skrive om det i dag også. Jeg lever meg inn i det på nytt, og syns synd på tretten år gamle meg, som var så forelsket, som ikke klarte å se klart.

Når jeg tenker over det, syns jeg faktisk også at det er flott å vite at det finnes så sterke følelser inni meg. En tenåringsforelskelse kan ikke sammenlignes med særlig mye annet. En tenåringsforelskelse er intet mindre en eksplosiv. Men det er likevel trist å tenke på er hvordan jeg trodde jeg kunne kjøpe hans gjengjelte forelskelse med kroppen min. Hvordan jeg tenkte at jeg kunne vinne den jeg ville ha, hvis jeg ga han hele meg, alt han ville ha, om han ville ha det.

Jeg forsto ikke at han syns det var spennende å få ta på en hvilken som helst jentekropp under teppet, jeg forsto ikke at det ikke betydde det samme for han, som det betydde for meg.

Jeg forsto ikke at jeg lurte meg selv, og da jeg forsto at jeg var blitt lurt, gikk det også lang tid før jeg forsto at han ikke hadde lurt meg med vilje.

Jeg følte ikke at jeg hadde noe annet å tilby han, enn spenningen i mørket. Og det er så trist, at jeg som trettenåring tenkte på den måten. Og det er vondt, for han var bare en gutt på tretten han også, som ikke forsto at jeg ga han den spenningen, ene og alene fordi jeg elsket han. Fordi jeg ville at han skulle elske meg. Det er ingen å klandre, og det er ikke noe galt i at vi holdt på som vi gjorde. Men det er trist å tenke på, likevel.

Ingen var skyld i at det ble som det ble. Men jeg blir likevel lei meg på mine egne vegne når jeg tenker på min barndomsforelskelse. Lei meg for at jeg ikke følte at jeg hadde noe annet å gi.

Og for at jeg ga, og ville gitt alt, for å få han til å føle det samme som jeg følte.   

Det er i seg selv et merkelig fenomen. Et vindu inn i livene til mennesker man gjerne ikke har snakket med på mange år. En form for akseptert titting, tilfredsstillelse av nysgjerrigheten som ligger i oss alle.

Vi trykker oss gjennom feriebildene til læreren vi hadde i 7. klasse, vi snoker på x-kjærestens nye flamme. Vi får med oss hva alle skal i helga, hvem som kjenner hvem, hvilke serier og bøker våre bekjente liker, hva våre barndomsvenner spiser til middag.

Ja, det er et merkelig fenomen. Men jeg må innrømme at jeg liker det.

Jeg setter stor pris på de mulighetene dette sosiale nettverket gir til å holde kontakten med gamle venner og kjente. Jeg oppdaterer gladelig statusen min, jeg legger gjerne ut bilder fra min egen sommerferie, og jeg er den første til å innrømme at jeg syns det er gøy å titte gjennom albumene til mine bekjente. Dessuten er FB en ypperlig plattform for å få delt innleggene jeg skriver her på bloggen med dere lesere. 

Ja, å ha en facebook profil er flott det, så lenge den brukes fornuftig. Men dessverre er det alt for mange, som på ingen måte forstår hva fornuftig bruk av et sosialt nettverk er.

Ikke bare er det alt for mange som har liten eller ingen idé om hvor mange som faktisk kan se alt de skriver og alt de legger ut på FB, det er også alt for mange som har minimalt med respekt for andre menneskers rett til å velge selv om de vil være synlige for offentligheten eller ikke.

Jeg snakker for eksempel om barna. Og om de ufødte. Og jeg snakker om de døde.

Jeg syns det er utrolig hvordan foreldre tvinger sine barn inn i en offentlig tilværelse, allerede før de er født. Jeg får en vond smak i munnen når jeg ser ultralyd bilder av ufødte barn på FB, eller når jeg ser egne profiler foreldre har laget til sine tre år gamle sønner og døtre.

Jeg syns det er viktig å ha respekt for at ufødte barn ikke kan beskytte seg selv mot å bli eksponert for verden. Og jeg syns vi kan ha respekt for at treåringer enda ikke er voksne nok til å vite hvorvidt de ønsker at det skal ligge strandbilder av dem på nettet eller ikke. 

Og for guds skyld: la oss dø når vi dør!

Det er nok det jeg reagerer mest av alt på når det kommer til FB. Alle disse R.I.P sidene som blir opprettet! Alle disse personlige meldingene på wallen til den avdødes facebookprofil.

Når jeg dør, la meg vær så snill slippe. Slett facebookprofilen min, gi faen i å sende meg hilsener på wallen min. Ikke la en vilkårlig bekjent av meg opprette en R.I.P side, der folk kan fortelle meg hva jeg har betydd for dem. Få meg slettet, få meg vekk, jeg er død, jeg hører dere ikke! Det gjelder faktisk også på facebook! 

Facebook helps you connect and share with the people in your life.

Greit nok det. Men kan vi ikke la det være med det? Kan vi ikke holde oss til "the pepole in our lives", og la de ufødte og de døde være nettopp det - ikke i livene våre enda/lenger? Når jeg dør håper jeg vennene mine slipper å møte denne beskjeden:

"Would you like to reconnect with Marilen? Write on her wall!"

 Nei takk.Vi lever faktisk ikke evig, ej heller på facebook. 

Jeg vil gjerne takke alle dere som har kommet med positive tilbakemeldinger, både her på bloggen og på mail, mens jeg har hatt skrivepause. Det har betydd utrolig mye for meg, så tusen takk skal dere ha, alle sammen! :)

En av de tilbakemeldingene som traff meg ekstra sterkt, var en mail jeg mottok fra en norsk-somalier i juni. Han ville gjerne takke meg for teksten jeg skrev om somaliernes situasjon i Norge. Om hvor lett det er å skjære alle under en kam, om hvor lett det er å dømme, uten å prøve å forstå.

Han mente jeg portretterte hans virkelighet, og jeg vil takke han spesielt, for at han skrev til meg og viste meg at jeg hadde tenkt riktig, og at det jeg prøvde å formidle var viktig for noen.

Tusen takk skal du ha! 

At innvandere ikke er en homogen gruppe, blir vi minnet på igjen og igjen. Å tenke at de er det, klassifiseres som rasisme. Men at noen etniske grupper i sin helhet er "verre" eller "bedre" enn andre, tillater vi oss fortsatt å anta. Og det virker ikke som om det er forståelse for at det å fremstille den stereotypiske somalier eller stereotypiske tyrker som et bilde på alle i denne etniske gruppen, er vell så skadelig som den "klassiske" rasismen.

Å motarbeide rasisme er nesten like viktig for meg som kampen mot sexisme, og jeg kjenner at jeg blir provosert, hver gang enkelthendelser dytter kampen for likhet langt, langt tilbake. Enkelthendelser som legitimerer rasisme, ser jeg igjen og igjen.

Overfallsvoldtektene i Oslo i sommer, er et eksempel på slike enkelthendelser.

Jeg merker meg nemlig det, at det blir legitimert å ha rasistiske tanker og meninger, når fæle handlinger begås av menn med utenlandsk opprinnelse. Og ja, det er sant! Det er faktisk slik at overfallsvoldtektene blir begått, blir begått av utlendinger. Det er sant, at akkurat denne formen for vold mot kvinner ikke begås av norske menn. Vi har rett i å frykte enkelte utlendinger. Men hjelper det egentlig noen å fokusere på gjerningsmannens hudfarge?

Voldtekt kan ALDRI unnskyldes, men det kan vel ikke rasisme heller, tenker jeg.

Og jeg tror vi må passe oss, så vi ikke tillater at utlendingene blir fiendene. For visst er det sant at alle overfallsvoldtektene begått i Norge er begått av menn som er av annen etnisk opprinnelse, men det er vell så sant, og viktig å huske på, at det absolutte flertall av utenlandske menn på ingen måte voldtar!

Ikke alle somaliske menn er krigsskadet, kvinnefiendtlige mannsjåvinister. Ikke alle pakistanere er med i kriminelle gjenger. Ikke alle muslimer er ekstremister. Ikke alle menn av afrikansk opprinnelse begår vold mot kvinner.

På samme måte som det er bakvendt å fokusere på hva kvinner kan gjøre for å unngå å bli voldtatt, syns jeg det er bakvendt å fokusere på den stereotypiske voldtektsmann. Det skaper bare avstand mellom oss og dem, og fiendtlig innstilling skaper konflikt, uansett hvor legitim frykten er.

Klart, ingen ønsker å bli utsatt for en voldtekt. Klart, det er lurt å ta forhåndsregler. Men vil vi virkelig skape et samfunn der kvinner blir redde om det går en mørk mann bak dem på gaten, fordi mediene har skapt et bilde av den store, stygge, svarte voldtektsmannen?

Det skremmer meg at jeg risikerer å bli voldtatt på vei hjem fra byen, men det skremmer meg også at voldtektsbølgene gjør rasisme legitimt.